Installasjon av egensikre alarmorganer EExia

I sone 1 (10) og sone 2 (20) finnes en mengde muligheter:

• Ex d (eksplosjonssikker kapsling)
• Ex p (overtrykksventilasjon)
• Ex q (sand)
• … og så videre

Fordelen med EExia er at den kan tilpasses samtlige soner (sone 0, sone 1, sone 2), til forskjell fra f.eks. den ellers populære Exd-beskyttelsen for lysarmaturer (som bare kan installeres i sone 1 og sone 2). En ulempe med EExia er at det må utføres en liten beregning for kretsene. Disse beregningene er imidlertid ikke avanserte, men hvis man ikke jobber med Ex, kan det hende at begrepene virker kompliserte.

De eksplosive sonene skal være definert fra anleggseieren i en såkalt klassifiseringsplan, slik at man tydelig kan definere hvilke produkter som kan brukes i de forskjellige områdene.

I sone 0 jobber man nesten utelukkende med en teknikk som i talespråk kalles egensikkerhet (intrinsic safety).

Egensikkerhet tar utgangspunkt i at man ganske enkelt begrenser energien som går inn i den eksplosive sonen, og på den måten forhindrer en eventuell eksplosjon. Begrensningen av energien skjer normalt med en barriere/isolator/zenerbarriere (kalles vanligvis «tilhørende apparat») som er installert utenfor det eksplosive området (i vissa tilfeller sone 2). Deretter trekkes kablene fra barrieren og inn i det eksplosive området.

Man må imidlertid alltid sikre seg at alarmorganet tåler energien (P), strømmen (I) og spenningen (U) som barrieren gir fra seg. Dette gjøres vanligvis i den såkalte systembeskrivelsen, der det verifiseres for hver krets at alarmorganet kan håndtere energien.

Det må også tas hensyn til induktans (L) samt kapasitanser (C) ettersom de kan «lagre» energien i kabler osv. og gi oppgav til lysbuer osv.

Ved bruk av egensikre kretser må man naturligvis også ta hensyn til temperaturklassen på produktet som er installert i det eksplosive området, samt gassgruppen/støv.